Hvis du har sett hockey lenge nok, vet du at et lags frontlinjer aldri blir ferdige. Trenere pirker med dem, blander dem og forestiller seg dem nesten daglig. Til Toronto Maple Leafsde seks beste hiterne er der alle de gode ideene bor – og hvor virkelighetssjekken alltid vises.
Betraktning av lønneblader i teorien på tavlen
Det er tingen med teori i hockey – det ser alltid bra ut på brettet. Men is har en måte å stikke en teori i munnen på. I begynnelsen av enhver NHL-sesong skisserer trenerne planene sine, og så begynner isen å krangle. Det som gir mening i teorien, overlever ikke alltid de første kampene.
Relatert: Maple Leafs nye ansikter bidrar til kampene tidlig i sesongen
Det er der Maple Leafs er akkurat nå – et sted mellom det som var planlagt og det som faktisk fungerer. Likevel er det verdt å gå tilbake og forestille seg hva hovedtrener Craig Berube kanskje tenker på når han prøver å oversette ideer fra tidlig sesong til noe som faktisk kan fungere etter hvert som den ordinære sesongen skrider frem.
Teoretisk sett: Cowan-Tavares-Nylander-linjen er der erfaring møter gnist
Så langt denne sesongen er Maple Leafs-oppstillingen et arbeid som pågår. Noen ganger fungerer kjemien, noen ganger ikke. La oss starte med en trio som gir mye mening på papiret og (forhåpentligvis) enda mer på isen: Easton Cowan, John Tavares og William Nylander.
(Foto av Mark Blinch/NHLI via Getty Images)
Cowan er et barn som ikke gir opp. Han går rett i svinger og får ting til å skje. Tavares er en konsekvent gammel proff – ikke prangende, men nøyaktig. Han leser spillet som en bok han skrev selv. Og Nylander, vel, han er artisten til gruppen. Han er den som kan lage et show ut av ingenting.
Det som fungerer her er kjemi. Cowan og Tavares allerede ser ut til å bygge en fredelig forståelse — en type stenografi på isen som bare deles av enkelte spillere. Cowan graver ut pucker, skaper plass, og Tavares finner måter å mate Nylander mens han er på farten. Når det klikker, er det jevn hockey. Det er den typen hockey som kan slite ned lag i en hel kamp.
Relatert: John Tavares hjalp Easton Cowan med å finne sin plass med Maple Leafs
For Cowan er denne linjen en gave. Han lærer av en av de smarteste sentrene i ligaen og en av de mest begavede vingspillerne. Maple Leafs håper denne linjen gir dem en pålitelig andre enhet og hjelper Cowan å vokse til den typen spiller som en dag vil forankre sin egen.
Teoretisk sett: Knies-Matthews-Robertson-linjen kan være et glimt inn i fremtiden
En annen foreslått kombinasjon er prangende – og kanskje mer spennende: Matthew Knies, Auston Matthews og Nicholas Robertson.
Dette er den typen linje som kan definere hvordan Maple Leafs ser ut om to eller tre sesonger fra nå. Matthews er selvfølgelig midtpunktet. Med god grunn er han hjørnesteinen i franchisen. Knies er muskler og seighet, den sjeldne unge spilleren som er like fornøyd med å slå hjørnene som han fullfører hoppet foran. Robertson er et wild card – en skytter, en type gutt som ser dagslys og lar det fly.
Sett dem sammen og du kan produsere lag med krenkelser. Robertsons skudd utenfor strekker forsvarerne. Knies krasjer nettet og åpner opp plass. Matthews streifer rundt i midten som en hai som sirkler rundt åpent vann og venter på hans sjanse. Når de er synkronisertdu kan nesten kjenne isen vippe.
Relatert: Maple Leafs 'Robertson scorer på førstelinjen på audition
Det handler ikke bare om målene. Det handler om identitet. Hvis Maple Leafs er seriøse med å bygge noe permanent, kan dette være grunnlaget deres – en tøff, sulten topplinje bygget rundt deres beste spiller og neste generasjon som venter på å bevise seg.
Hvorfor disse linjene betyr noe for Maple Leafs
Det som får disse kombinasjonene til å se bra ut på tavlen, er at de ikke bare jakter på kortsiktige resultater. De hjelper til med å bygge broen. En Cowan-Tavares-Nylander-enhet gir deg erfaring, stabilitet og lederskap i sanntid. Det gir også Cowan miljøet han trenger for å vokse. I mellomtiden investerer Knies-Matthews-Robertson-linjen i fremtiden – et glimt av det som kan bli en dominerende trio i fremtiden.
Sammen balanserer de i teorien vaktlisten. En linje beroliger skipet; den andre bestemmer kursen. Og viktigst av alt, de etterlater nok dybde under til å holde de seks nederste intakte. Maple Leafs lærte på den harde måten at du ikke kan ofre balanse i en lang sesong – eller et langt sluttspill.
En oppsummering av Maple Leafs' topp seks forwards
I teorien virker disse kombinasjonene balanserte, kreative og avanserte. I praksis vil de møte de samme testene som alle Maple Leafs-lag gjør – press, skader og forventninger som aldri ser ut til å gi opp. Men kanskje det er poenget. Hockey bør ikke forbli teoretisk.
Hvis Berube kan gjøre tidlige sesongeksperimenter om til noe som holder seg, kan Toronto endelig ha en topp seks som spiller som en plan som vil komme til live – en teori som har blitt realisert på isen.
Relatert: Doug MacLean høres ut av slagsen om hva som er galt med lønneblader
Det er fortsatt tidlig, og ingenting er hugget i stein. Men det som er klart er at Toronto prøver å gjøre noe smartere denne gangen. Ettersom sesongen beveger seg fra oktober til november, jakter ikke Maple Leafs' topp seks enheter bare etter kjemi – de prøver å dyrke den. De lapper ikke hull; de bygger kjemi.
Hvis disse kombinasjonene fungerer, kan Maple Leafs endelig finne en topp seks som kan score og vokse sammen. Og det er den typen historie alle lag ønsker å skrive før den ordinære sesongen blir til ettersesongen.
